Vi må snakke om skuffelse.


 

Hei dere. Nå er jeg tilbake på Lysaker etter elleve dager i nord-Norge og fire dager på Tjøme. Turen min var over all forventning, men på samme tid også en kjempeskuffelse jeg syns det har vært tungt å snakke om.

De fire-fem første dagene av turen var helt fantastiske og over absolutt all forventning. Det var strålende sol, sydentemperaturer og vindstille hver eneste dag! Opptil flere ganger kløp jeg meg i armen for å sjekke om jeg drømte... Før jeg dro turte jeg ikke sjekke værmeldingen, fordi jeg vet hvor skiftende og lunefullt været nordpå kan være. Jeg skal skrive et eget innlegg om de fem dagene jeg hadde som var bra, men nå har jeg et behov for å snakke om nedturen jeg hadde.

Onsdag morgen våknet jeg i Lofoten og var kjempedårlig. En eller annen infeksjon hadde satt seg i kroppen, og jeg vet fremdeles ikke om det var vannforgiftning, matforgiftning eller bare en bakterie som bestemte seg for å slå seg løs. Jeg takler det å være kvalm og dårlig i magen særdeles dårlig. I 2010 slet jeg med en alvorlig depresjon og sterke panikkanfall. Panikken satte seg i å være redd for å kaste opp og bli syk(emetofobi, har jeg lært meg at det heter), og i 7 år har jeg gått rundt og vært livredd for å bli dårlig i magen. Det høres jo helt idiot ut når jeg skriver det, men sannheten er at panikkanfallene får det til å føles ut som det er bedre å dø, enn å bli syk. Det er en veldig kompleks og sær greie, I know, men panikkanfallene hindrer meg i å tenke rasjonelt.

Onsdag morgen våknet jeg altså da midt i mitt eget mareritt. Jeg gikk så langt ned i kjelleren som det overhodet er mulig, så det var en svært kort vei fra himmel til helvete. Og hva gjør du når du er i Reine i Lofoten, helt alene, og innser at det du har fryktet som mest i over 7 år plutselig skjer - her og nå - og det er veldig langt til nærmeste sykehus, lege og ikke minst din egen seng. Jeg gikk så langt ned at jeg lukket meg helt inne, og helt seriøst prøvde å fortrenge at jeg var syk... Det hele var en svært krevende mental tilstand, og hadde en helt elendig konsekvens.

Jeg tvang meg med på RIB-tur med Tina på formiddagen, og det var en helt fantastisk tur i Reinefjorden. Men inni meg hadde jeg så vondt at jeg i dag egentlig ikke forstår hvordan jeg kom meg gjennom det... Etterpå tok vi turen over til Sakrisøy for å spise lunsj (igjen prøvde jeg å overse at kroppen sendte en milliard signaler om at den ikke ville ha mat...), og det gikk jo som det måtte gå... Jeg ble bare enda dårligere! Rett etter lunsjen ble jeg så dårlig og hele kroppen min skrudde seg inn i full panikkmodus, og store deler av onsdag ettermiddag er bare en stor diffus skygge... Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kom meg gjennom resten av onsdagen, men torsdag morgen bestemte jeg meg for å dra over til Bodø og ta inn på hotell. Jeg var så dårlig, hadde magekramper herfra til helvete. Selv om jeg har fantastiske venner i Reine var det å være alene mitt eneste ønske. Jeg fikk heldigvis hjelp av søsteren min og svogeren min (som tilfeldig var i Lofoten da, det er jo veldig hell i uhell) så jeg kom meg på ferga over fjorden til Bodø og fikk sjekket inn på hotell.. De to neste døgnene var en kamp mot magekramper, feber og elendig almenntilstand. I tillegg ble jeg avvist av legevakten, ingen leger kunne ta meg inn siden jeg ikke var pasient der, og jeg har aldri følt meg så liten og ubrukelig som jeg gjorde i Bodø. Heldigvis tok DNB, forsikringselskapet mitt!, godt vare på meg der helsevesenet sviktet, og sørget for at jeg ikke led noen økonomisk nød i det minste. De neste dagene ble jeg sakte men sikkert bedre, men fremdeles ikke frisk, og mentalt var jeg så langt nede at jeg virkelig begynte å slite med å se at det på et tidspunkt ville gå over.

Jeg ble dårlig onsdag, og følte meg ikke helt frisk før neste onsdag. I en uke spiste jeg så og si absolutt ingenting, de første dagene fikk jeg såvidt i meg litt Farris og to-tre ritzkjeks. Jeg dro til Mo i Rana for å besøke Vegard, men jeg klarte ikke å gjøre noe som helst fordi jeg hadde så lite energi. I tillegg var jeg så mentalt langt nede etter fem dager i full panikkmodus, at kroppen skrek til meg at den ikke ønsket å gjøre noe som helst.

 

6 av 11 dager ble totalt ødelagt, og jeg er så lei meg. Så ufattelig lei meg. Jeg gikk glipp av Lofoteneventyret jeg skulle ha før Vegard og jeg skulle dra tilbake til Steigen fredag. Der skulle vi være til søndag, og vi skulle fiske og leve teltlivet. Men istedenfor gikk jeg rett i kjelleren og ble liggende inne i de syv dagene jeg var syk. Jeg er så ufattelig skuffet. Jeg har hatet å prate om turen min, den ble så punktert. Jeg prøver å fokusere på de positive sidene og de flotte dagene - men de tunge veier så mye tyngre. En ting er at jeg ble syk, men jeg tåler det jo så utrolig dårlig, så min mentale helse gikk jo like raskt til helvete. Det var ikke før på søndag (for to dager siden!) at jeg turte å spise helt normalt igjen, og ikke ble lamslått av angst i etterkant. To uker senere. Det har vært noen krevende uker, med andre ord.

Jeg har ikke snakket så mye om panikkanfall eller depresjonen de siste årene. I dag lever jeg jo normalt, og er ikke syk lenger. Det var en kamp å bli frisk, men jeg har vært frisk i mange år nå. Men sykdomshistorien er en del av meg, og noe jeg bærer med meg. Det har jo formet hvem jeg er, og på mange måter er jeg glad for å ha levd livet med ruggete kanter og strie strømmer. Det har kommet mye fint ut av det, også. Men i nord-Norge opplevde jeg å bli satt syv år tilbake i tid, til en tid som var preget av så utrolig mye smerte, vonde følelser og generelt faenskap. Det var utrolig vanskelig for meg, og jeg kan ikke si at jeg skammer meg; for dette var totalt utenfor min kontroll og ingenting jeg kunne gjort annerledes. Men allikevel kjenner jeg litt på det at jeg ikke taklet infeksjonen godt nok, at jeg er voksen nå og burde ikke gå i panikk for en mageinfeksjon. Men jeg skammer meg litt for å ha rykket syv år bakover i tid - mentalt.


 

Jeg har jobbet mye med meg selv de siste syv årene, og spesielt har jeg jobbet med selvfølelsen min og selvstendigheten min nå det siste halvannet året. Jeg har kommet langt. Kjempelangt. Og jeg er veldig stolt av meg selv, sånn egentlig. Derfor ble jeg så ufattelig skuffet da jeg i sommer følte at jeg rykket tilbake til start. Fordi denne turen var så viktig for meg. Å dra alene på tur i Nord-Norge, å oppleve steder jeg ikke har sett før, og å skulle gjøre det alene uten noen å måtte støtte meg til... Så ble turen det stikk motsatte av hva jeg ønsket, hva jeg trengte, hva jeg håpet. Det har vært en kjempestor kamel å svelge, og det hele har føltes som et stort tap. Det er skikkelig skikkelig dritt å føle på. Og siden det har vært preget av så vonde følelser har jeg ikke ønsket å dele de med familie, venner, internett. Men nå har jeg fått det såpass på avstand at jeg føler for å dele.

Jeg må presisere at det går bra med meg nå. Jeg spiser godt, sover tungt og har vært på feriekoloni på hytta med foreldrene mine hvor vi har kjørt båt, badet, lest bøker og løst verdensproblemer over øl. Det går bra nå.

Jeg skal snart på tur igjen. Jeg skal tilbake til Steigen og Lofoten med en gang jeg har mulighet. Jeg må, fordi jeg føler meg så hjemme der! Men nå er fokuset mitt å samle meg igjen, ace et nytt semester på BI, jobbe i Oslos beste bokhandel og få nye venner. Jeg skal dra på tur og kose meg, lese bøker og drikke store mengder kaffe.

I dag er siste fridag før jobbstart igjen i morgen. Nå skal jeg sette meg ut i solen med en kaffekopp og en bok. Fokusere på å ha det bra. Vi snakkes!


 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits