Vi må snakke om skuffelse.


 

Hei dere. Nå er jeg tilbake på Lysaker etter elleve dager i nord-Norge og fire dager på Tjøme. Turen min var over all forventning, men på samme tid også en kjempeskuffelse jeg syns det har vært tungt å snakke om.

De fire-fem første dagene av turen var helt fantastiske og over absolutt all forventning. Det var strålende sol, sydentemperaturer og vindstille hver eneste dag! Opptil flere ganger kløp jeg meg i armen for å sjekke om jeg drømte... Før jeg dro turte jeg ikke sjekke værmeldingen, fordi jeg vet hvor skiftende og lunefullt været nordpå kan være. Jeg skal skrive et eget innlegg om de fem dagene jeg hadde som var bra, men nå har jeg et behov for å snakke om nedturen jeg hadde.

Onsdag morgen våknet jeg i Lofoten og var kjempedårlig. En eller annen infeksjon hadde satt seg i kroppen, og jeg vet fremdeles ikke om det var vannforgiftning, matforgiftning eller bare en bakterie som bestemte seg for å slå seg løs. Jeg takler det å være kvalm og dårlig i magen særdeles dårlig. I 2010 slet jeg med en alvorlig depresjon og sterke panikkanfall. Panikken satte seg i å være redd for å kaste opp og bli syk(emetofobi, har jeg lært meg at det heter), og i 7 år har jeg gått rundt og vært livredd for å bli dårlig i magen. Det høres jo helt idiot ut når jeg skriver det, men sannheten er at panikkanfallene får det til å føles ut som det er bedre å dø, enn å bli syk. Det er en veldig kompleks og sær greie, I know, men panikkanfallene hindrer meg i å tenke rasjonelt.

Onsdag morgen våknet jeg altså da midt i mitt eget mareritt. Jeg gikk så langt ned i kjelleren som det overhodet er mulig, så det var en svært kort vei fra himmel til helvete. Og hva gjør du når du er i Reine i Lofoten, helt alene, og innser at det du har fryktet som mest i over 7 år plutselig skjer - her og nå - og det er veldig langt til nærmeste sykehus, lege og ikke minst din egen seng. Jeg gikk så langt ned at jeg lukket meg helt inne, og helt seriøst prøvde å fortrenge at jeg var syk... Det hele var en svært krevende mental tilstand, og hadde en helt elendig konsekvens.

Jeg tvang meg med på RIB-tur med Tina på formiddagen, og det var en helt fantastisk tur i Reinefjorden. Men inni meg hadde jeg så vondt at jeg i dag egentlig ikke forstår hvordan jeg kom meg gjennom det... Etterpå tok vi turen over til Sakrisøy for å spise lunsj (igjen prøvde jeg å overse at kroppen sendte en milliard signaler om at den ikke ville ha mat...), og det gikk jo som det måtte gå... Jeg ble bare enda dårligere! Rett etter lunsjen ble jeg så dårlig og hele kroppen min skrudde seg inn i full panikkmodus, og store deler av onsdag ettermiddag er bare en stor diffus skygge... Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kom meg gjennom resten av onsdagen, men torsdag morgen bestemte jeg meg for å dra over til Bodø og ta inn på hotell. Jeg var så dårlig, hadde magekramper herfra til helvete. Selv om jeg har fantastiske venner i Reine var det å være alene mitt eneste ønske. Jeg fikk heldigvis hjelp av søsteren min og svogeren min (som tilfeldig var i Lofoten da, det er jo veldig hell i uhell) så jeg kom meg på ferga over fjorden til Bodø og fikk sjekket inn på hotell.. De to neste døgnene var en kamp mot magekramper, feber og elendig almenntilstand. I tillegg ble jeg avvist av legevakten, ingen leger kunne ta meg inn siden jeg ikke var pasient der, og jeg har aldri følt meg så liten og ubrukelig som jeg gjorde i Bodø. Heldigvis tok DNB, forsikringselskapet mitt!, godt vare på meg der helsevesenet sviktet, og sørget for at jeg ikke led noen økonomisk nød i det minste. De neste dagene ble jeg sakte men sikkert bedre, men fremdeles ikke frisk, og mentalt var jeg så langt nede at jeg virkelig begynte å slite med å se at det på et tidspunkt ville gå over.

Jeg ble dårlig onsdag, og følte meg ikke helt frisk før neste onsdag. I en uke spiste jeg så og si absolutt ingenting, de første dagene fikk jeg såvidt i meg litt Farris og to-tre ritzkjeks. Jeg dro til Mo i Rana for å besøke Vegard, men jeg klarte ikke å gjøre noe som helst fordi jeg hadde så lite energi. I tillegg var jeg så mentalt langt nede etter fem dager i full panikkmodus, at kroppen skrek til meg at den ikke ønsket å gjøre noe som helst.

 

6 av 11 dager ble totalt ødelagt, og jeg er så lei meg. Så ufattelig lei meg. Jeg gikk glipp av Lofoteneventyret jeg skulle ha før Vegard og jeg skulle dra tilbake til Steigen fredag. Der skulle vi være til søndag, og vi skulle fiske og leve teltlivet. Men istedenfor gikk jeg rett i kjelleren og ble liggende inne i de syv dagene jeg var syk. Jeg er så ufattelig skuffet. Jeg har hatet å prate om turen min, den ble så punktert. Jeg prøver å fokusere på de positive sidene og de flotte dagene - men de tunge veier så mye tyngre. En ting er at jeg ble syk, men jeg tåler det jo så utrolig dårlig, så min mentale helse gikk jo like raskt til helvete. Det var ikke før på søndag (for to dager siden!) at jeg turte å spise helt normalt igjen, og ikke ble lamslått av angst i etterkant. To uker senere. Det har vært noen krevende uker, med andre ord.

Jeg har ikke snakket så mye om panikkanfall eller depresjonen de siste årene. I dag lever jeg jo normalt, og er ikke syk lenger. Det var en kamp å bli frisk, men jeg har vært frisk i mange år nå. Men sykdomshistorien er en del av meg, og noe jeg bærer med meg. Det har jo formet hvem jeg er, og på mange måter er jeg glad for å ha levd livet med ruggete kanter og strie strømmer. Det har kommet mye fint ut av det, også. Men i nord-Norge opplevde jeg å bli satt syv år tilbake i tid, til en tid som var preget av så utrolig mye smerte, vonde følelser og generelt faenskap. Det var utrolig vanskelig for meg, og jeg kan ikke si at jeg skammer meg; for dette var totalt utenfor min kontroll og ingenting jeg kunne gjort annerledes. Men allikevel kjenner jeg litt på det at jeg ikke taklet infeksjonen godt nok, at jeg er voksen nå og burde ikke gå i panikk for en mageinfeksjon. Men jeg skammer meg litt for å ha rykket syv år bakover i tid - mentalt.


 

Jeg har jobbet mye med meg selv de siste syv årene, og spesielt har jeg jobbet med selvfølelsen min og selvstendigheten min nå det siste halvannet året. Jeg har kommet langt. Kjempelangt. Og jeg er veldig stolt av meg selv, sånn egentlig. Derfor ble jeg så ufattelig skuffet da jeg i sommer følte at jeg rykket tilbake til start. Fordi denne turen var så viktig for meg. Å dra alene på tur i Nord-Norge, å oppleve steder jeg ikke har sett før, og å skulle gjøre det alene uten noen å måtte støtte meg til... Så ble turen det stikk motsatte av hva jeg ønsket, hva jeg trengte, hva jeg håpet. Det har vært en kjempestor kamel å svelge, og det hele har føltes som et stort tap. Det er skikkelig skikkelig dritt å føle på. Og siden det har vært preget av så vonde følelser har jeg ikke ønsket å dele de med familie, venner, internett. Men nå har jeg fått det såpass på avstand at jeg føler for å dele.

Jeg må presisere at det går bra med meg nå. Jeg spiser godt, sover tungt og har vært på feriekoloni på hytta med foreldrene mine hvor vi har kjørt båt, badet, lest bøker og løst verdensproblemer over øl. Det går bra nå.

Jeg skal snart på tur igjen. Jeg skal tilbake til Steigen og Lofoten med en gang jeg har mulighet. Jeg må, fordi jeg føler meg så hjemme der! Men nå er fokuset mitt å samle meg igjen, ace et nytt semester på BI, jobbe i Oslos beste bokhandel og få nye venner. Jeg skal dra på tur og kose meg, lese bøker og drikke store mengder kaffe.

I dag er siste fridag før jobbstart igjen i morgen. Nå skal jeg sette meg ut i solen med en kaffekopp og en bok. Fokusere på å ha det bra. Vi snakkes!


 

Perfekt fridag!

I går var jeg på besøk hos Emilie som bor på den andre siden av Bærum for tiden og passer på at valpekull. Vi snakker fire uker gamle sprinter-hunder. Fire. Uker. Gamle! De var så søte at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg! Etter litt kos og stell så tok vi på oss sko og sekk og satte kursen for Skaugumsåsen via Grosetkollen. Vi valgte en litt dum rute i starten (gjennom krattskog uten sti. Wops), og beina mine er oppskrapet, for det var jo så varmt at vi måtte gå i shorts! Huden er herdet. Men det gikk jo heldigvis fint, for da vi fant stien var det jo bare slak oppoverbakke med noen heng frem til målet for dagen. Jeg var ikke klar over at det er så fint på Skaugumsåsen, altså! Men det er utrolig fin utsikt der oppe, og i tre himmelretninger ser man by, fjord og skog. Turen var veldig enkel og grei fra Groset, det var fin og bred sti med noen steinete deler. Veien fra Semsvannet vet jeg ikke noe annet om enn at den er veldig bratt! .
Vi hadde med primus, så vi spiste både middag og (store mengder) dessert ute. Solen skinte og alt var egentlig dritbra. Jeg har jo sagt at jeg ikke skal bli en moteblogger igjen, men i går var dagens outfit virkelig on fleek: Shorts, ullsokker og ullgenser med solbriller og løst hår. Det er da jeg føler meg finest, hvertfall! Og lykkeligst, haha. Jeg trenger ikke mer enn det! Etter at vi var ferdig med å spise gikk vi tilbake til huset igjen og koste mer med valpene før jeg dro hjem. Skikkelig fin dag i går, altså! Vi ble skjønt enig om at det var en helt perfekt turdag og en ypperlig fridag.


Og i dag vant jeg jaggu meg Skiforeningen og Kvikk Lunsj sin sommerkonkurranse på instagram - med dette bildet. Stor stas!


I dag har jeg kjøpt det siste av utstyret jeg trenger til turen. Nå er det ikke mer jeg kan kjøpe i Oslo, for jeg har ikke lov til å ta med gassbokser på fly, for eksempel. Og så er det en del mat jeg tenker at jeg like gjerne kan kjøpe i Bodø. Jeg er stygt redd for at sekken min veier mer enn 23 kilo, så det blir fort overvekt på denne dama på fredag morgen, gitt! Nå er det ikke så mye annet som gjenstår enn å pakke ferdig, dobbeltsjekke at alt jeg trenger er med og så videre. Nå begynner jeg å bli engstelig for flyturen(som dere kanskje vet er jeg veldig redd for å fly) på fredag, så det blir spennende å se hvordan psyken min tar det når den delen av etappen er ferdig og Steigen ligger foran meg! Jeg er veldig glad for at jeg får helgen sammen med vennene mine da, så jeg ikke slippes løs i Steigen helt mutters putters alene allerede i starten! Det er fint med en oppvarming i godt lag.

I morgen skal jeg prøve å skrive et innlegg om den mentale forberedningen jeg har gjort. Jeg har jobbet mye med meg selv mentalt, og nedprioritert den fysiske. Det er både positivt og negativt, men jeg må bare stole på at vurderingene mine har vært riktige. Hadet så lenge!

 

Det nærmer seg...

BWSB9vogNHS


Nå har fire uker med jobb i bokhandelen og ferie på sørlandet og Tjøme føket forbi siden jeg hadde siste eksamen i juni, og plutselig sier kalenderen min at det bare er ni dager igjen til jeg skal nordover til Bodø og Steigen. Hjelp! Hvor ble all planleggingstiden min av?!

I går falt heldigvis de aller siste bitene på plass! Grovt sett blir turen min å se omtrent sånn her ut:

Fredag 21. juli: jeg flyr opp til Bodø på formiddagen og drar for å møte Davin og Kristina. Vi drar til Steigen sammen og tilbringer helgen der sammen! Telttur med skikkelig bra folk? Jeg gleder meg masse! Jeg er veldig glad for at jeg har med meg to stykker de første dagene, men på den andre siden kommer jeg til å bli dobbelt så ensom når de drar hjem søndagskvelden... Men det er uansett godt å ha to støttespillere de første dagene. Langhelgen jeg hadde i Bodø var jo så fin, og de er veldig bra turkamerater å ha.

Fra søndag 23. til fredag 28. juli kommer jeg til å gå hovedsaklig alene. Det er nok den mest utfordrende etappen - jeg både gruer og gleder meg. Jeg trives jo heldigvis godt i eget selskap, så akkurat den biten engster meg ikke så mye. Jeg er derimot redd for å skade meg, eller ikke klare å bære sekken (apropos. Jeg har begynt å trene nå. Kommer tilbake til det senere) med alt utstyret alene, etc. Mye av det jeg bekymrer meg over er sikkert unødvendig å bruke energi på, men siden jeg jobber med disse bekymringene på forhånd gir det meg en solig dose med forberedelser jeg ikke vil være foruten. Så det er aldri så gæernt at det ikke er godt for noe ;)

BWQpt5sgUj8
Fra Andøya første gang jeg var i Lofoten og Vesterålen i 2015.


For seks-syv år siden gikk jeg på en skole utenfor Grimstad, og der gikk jeg i klasse med en som heter Elisabeth. Hun er fra Steigen, og vi har avtalt å treffes en dag for å gå tur i fjellet sammen. Jeg gleder meg virkelig til å se henne igjen og gå tur i fjellet med henne!. Hun har også lovet meg en dusj, og det skal vi ikke se bort i fra at jeg sier ja til etter et par-tre-fire dager på tur! Ellers skal dagene gå i sakte tempo med fokus på kos og turglede for min del, med mye god mat. Det er alene-etappen jeg er mest spent og bekymret for. Heldigvis blir siste helgen nordpå ikke alene!

Fra fredag 28. til søndag/mandag morgen skal jeg nemlig gå sammen med Vegard, en av vennene mine fra Oslo. Han bor i Mo i Rana nå, og velger å bruke frihelgen sin på å traske rundt i Steigens natur sammen med meg. Wiii! Søndag kveld/mandag morgen setter vi oss i bilen og kjører ned til Mo i Rana. Jeg vil jo gjerne besøke han, men siden vi ikke får det til før på den andre siden av den kommende vinteren, så fusjonerer vi Steigen-tur med Mo i Rana-tur. Dessuten får jeg jo da se mer av Nord-Norge, som jo var grunnen til at jeg i det hele tatt bestilte billett til Steigen (istedenfor å dra tilbake til Reine og Lofoten, altså).

Men hvordan kommer man seg fra Mo i Rana og hjem til Oslo når alle Widerøebillettene til under husleieprisen min er utsolgt den dagen? Det oppstod et lite logistikkproblem, så jeg måtte tenke kreativt.

Derfor blir det til at jeg avslutter Nord-Norgeturen med en eksemplarisk togtur fra Mo i Rana nedover Helgelandskysten og Trøndelag til Værnes lufthavn, før jeg flyr fra Trondheim og hjem til Gardermoen. Nordlandsbanen, here I come! Jeg klarer ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til akkurat den tog-etappen der!

BVUDAD5gjoe
Bris i solnedgang fra Camp Kosetur til Korslinuten

 

Så, det er roughly hvordan turen min ser ut til å bli. Jeg er åpen for forandringer(og forventer de faktisk også) og har vært opptatt av at denne turen skal være mest mulig fleksibel. Jeg skal fokusere på dagsform og å bruke god tid, for dette er min aller første langtur. Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere, så det blir spennende å se fremover! 

Nå er det bare ni dager igjen, og jeg bruker dagene på å studere kartet, trene med tung sekk på ryggen(jeg har blant annet funnet Jar sin bratteste motbakke og går opp og ned den x antall ganger... Puh.), jobbe, spise og sove godt. Nå begynner det virkelig å nærme seg, og jeg gleder meg veldig mye. Jeg skal prøve å oppdatere mer fremover, men jeg er aller mest aktiv på instagram. Der heter jeg theamarg, bare følg lenkene på bildene her på innlegget.

 

Vi snakkes :)

 

Camp Kosetur til Korslinuten (777 moh)

Hallo dere!


Bilen er pakket og klar for to døgn ute!

På mandag dro Emilie og jeg på Camp Kosetur nr 3! Vi kjørte til Blestua opp på Blefjell, litt nord for Kongsberg, og vi gikk ca 4 kilometer inn på fjellet. Målet vårt var Korslinuten(777 moh), og det stedet hadde Emilie valgt fordi det hørtes så koselig ut der!

Vi fikk frisket opp litt kart og navigeringskunnskaper på veien inn, og ingenting er deiligere enn å få det til på første forsøk. Jeg har kurs i bruk av kart, men jeg føler meg aldri 100% trygg. Det fører til at jeg sjekker kartet ofte - og jeg tar sjeldnere gale avgjørelser. Så det er jo egentlig bra med litt dårlig selvtillit på dette området, har jeg funnet ut.


Utsikt fra teltet.

Vi kom frem til Korslinuten etter ca to timer med rolig gange (det var noen som måtte stoppe opp, gå litt frem og tilbake og sånn for å ta bilder......), og vi satte opp teltet, døpt til Villa Reinsfjell, før vi gikk for å hente vann. Jeg er jo livredd for å drikke dårlig vann, så det tok faktisk lang tid før jeg følte at vannet vi valgte var trygt. Som regel er det slik at så lenge man unngår myr, stillestående vann og vann fra områder rundt store hyttebebyggelser, så er det aller meste av drikkevannet trygt i norske fjell. Vi fant oss en fin bekk som kom fra et relativt stort vann, og brukte det. Det gikk helt fint, selv om jeg var livredd. Jeg tror nok at jeg vil føle meg tryggere på dette med vann etter hvert, dessto flere ganger jeg drar ut og drikker av norsk fjellvann, dessto tryggere vil jeg bli. Det er ikke ett alternativ å bære 15-20 liter vann i sekken når man skal på todagerstur i fjellet. (Bikkja skal ha vann, vi skal ha drikkevann, oppvaskvann og vann til maten... Det går fort mange liter med vann om dagen da.


Dette er forresten oss da vi fant ut at det høljregnet hjemme i Oslo, mens vi trasket rundt i fjellet med solbriller. Uværet ser du bak oss ;) Det er Emilie til høyre, hun heter Ingenkake på insta.
 

Etter vannbæring (og noen små panikkanfall pga redsel for å bli forgiftet av vannet fra min side....) begynte vi å mekke i stand taco. Vi tok fredagstacoen på mandagen - og jeg lover: taco i friluft smaker enda bedre enn den du spiser foran TV-en med gullrekka. Taco du spiser sammen med en venninne i friluft med en hund som svinser rundt deg er -enda- bedre igjen.


Meksikansk aften med corona og taco. En klassisk mandag når du lever friluftslivet!

 


En relativt flott utsikt fra Korslinuten! Alt dette ligger der ute - helt gratis og venter på deg!

Det blåste noe helt sinnsykt på natten. Teltet lå i le for vinden, men kastene tok tak i trærne rett over oss, og det resulterte i dårlig søvn for min del. I tillegg lå jeg på en stein! Ikke behagelig, og da stilte jeg faktisk spørsmålet "hvorfor i helvete driver jeg med dette". Men så kom jeg på at jeg hadde ørepropper i sekken, og da sovnet jeg som et lite barn!


Må få litt farge på de bleke bena mine...

Tirsdagen ble brukt til å sove, spise, drikke kaffe og lese bok. Jeg har aldri hatt en så slapp dag i skogen noen sinne! Jeg vekslet mellom å sovne i hengekøyen, i teltet og på bakken ute... Vi var heldige med været, det var sol og varmt, men vinden var jo litt plagsom. Vi lagde jegergryte med reinsdyrskav, potetmos og masse digg sopp og bacon til til middag. Virkelig bra turmat, og noe helt annet enn Real Turmat. Misforstå meg rett, Realturmat er digg, men IKKE like digg som jegergryte! Vi avsluttet kvelden med å spille 30 i teltet, før jeg sovnet - og sov drittungt. Onsdagen lå vi i hengekøyene et par timer før vi pakket sammen og gikk tilbake til bilen. Det som er fint med friluftslivet er at det er både deilig og litt vemodig å se bilen. Deilig å se bilen og vite at en iiiskald Solo venter på deg på bensinstasjonen, og litt vemodig fordi turen er slutt.


Det ble litt over to døgn ute. En fin erfaring for oss begge, siden vi har vært på en-nattsturer tidligere. Korslinuten var svært koselig, og jeg veldig heldig som har en så fin turvenninne som Emilie! I tillegg er jo Bris, den 3 år gamle huskyen hennes, alltid med på tur. Og jeg er jo ikke akkurat negativt innstilt til bikkjer...

Dette er Bris. Hun ser veldig sint og bitchy ut, men hun er egentlig en ganske kosete hund.

Tusen takk for to helt fantastiske dager til fjells! Nå befinner jeg meg på Tjøme og jeg skal være her et par dager til. Så drar jeg til Grimstad og skal være der til ferien min er over. Jeg har ikke med teltet mitt, men jeg har med veldig mange bøker - og hengekøyen min. Hurra!

F E R I E

Endelig er jeg ferdig med eksamen, og nå er det på tide å nyte ferien!

Emilie og jeg spontankjøpte hengekøyer på onsdag, og i går kveld dro vi på Kolsåstoppen og prøvde de.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg bodde på Majorstuen hadde jeg hengekøye på rommet, og da jeg la meg i hengekøyen på Kolsås i går innså jeg hvor mye jeg har savnet dette konseptet. Spontankjøpet var med andre ord svært vellykket, og den blir med på telttur til uken. I tillegg lagde vi lapper(sveler?) med nugatti på til kveldsmat, og det var virkelig en innertier! Det smakte himmelsk når man var både sulten, litt kald og ganske trøtt på kvelden... Vi var ikke hjemme før nærmere halv ett, så i dag er jeg helt utslitt!

Nå har jeg tre uker ferie! Det føles så uvirkelig etter et langt og lærerikt år på BI med deltidsjobb i tillegg. Ferien skal gå til å være litt på hytta på Tjøme og litt på hytta i Grimstad, men aller først står en 30-årsdag og to dager telttur med Emilie på planen. Sommeren 2017 kommer til å bli upåklagelig, det bare føler jeg på meg!

Jeg er klar!
 

Hiatus

 

Det er eksamensperiode.

Jeg har gått i hi. Vi sees på den andre siden!
 


 

Hei, Nord-Norge!

BTeUEvlgQ_6

 

Her står jeg på Øygårdsfjellet rett ved Tårnvika, som ligger 21 km nordøst for Kjerringøy handelssted utenfor Bodø. Jeg er på helgetur til nord for å besøke et vennepar, og Bodø har levert to dager med helt fantastisk vårvær.

Jeg landet fredag formiddag mens Davin fremdeles var i Trondheim og Kristina var på jobb, så jeg satte meg på Bryggerikaia på formiddagen med en bok og x antall kaffekopper, og mens jeg satt der i singlet og ble solbrent frydet jeg meg over snapchatene som ramlet inn fra familien min som var på vei til hytta vår utenfor Grimstad på sørlandet, for der hadde vinteren kommet tilbake! Jeg ble sittende i nesten fire timer (veldig hyggelige de gutta som jobbet der på fredag!)i solsteiken, og da Kristina ble ferdig på jobb satte vi oss rett i bilen og dro på tur med lånehunden Oscar, en søt og rampete terriergutt på litt over året. Vi gikk klassikeren Keiservarden, og det var så fin utsikt der oppe! 360 grader utsikt med alle fjell i umiddelbar nærhet. Jeg så også over til Steigen - den turen nærmer seg med stormskritt nå!

I går dro vi til Kjerringøy, et sted jeg hadde hørt mye flott om, og jeg kan bekrefte at det leverte så til de grader. Det er helt fantastisk natur her oppe, jeg blir bergtatt hver eneste gang. Uansett hvor man snur seg er det blått eller turkist hav, hvite strender, kule tindetopper i hvit drakt med begynnende grønn vegetasjon nedenfor. Når du slenger på med knallbra vær og Kvikk Lunsj og Solo i ryggsekken, så ble det rene påskestemningen for oss på tur i går!


Og selvfølgelig - når jeg møter kritthvite strender og turkist hav, så er det jo bare én ting å gjøre?



Årets første bad gjennomført!

På kvelden dro vi til Bryggerikaia igjen og spiste middag. Maten var god - men den kom i grenseland for sent og servitøren vår kom aldri tilbake hverken for å spørre om vi ønsket noe mer å drikke, eller om vi ønsket å betale. Siden det var så hyggelig der på fredag, syntes jeg det var litt rart. Men alt i alt en restaurant å anbefale - men servicen sto ikke i stil med prisen, kan man si. Kanskje vi hadde uflaks, for jeg har vært der før også en god opplevelse.

I dag er det dårligere vær, men vi skal på tur uansett. Vi sitter ikke inne når alt håp er ute! Nå venter jeg på at de andre skal stå opp, og så er det bare å sette i gang dagen!

Om å skru av din innvendige kjøkkenvifte



 

Om å skru av din innvendige kjøkkenvifte.

Hvordan er det meningen at man skal kombinere fulltidsstudie, jobb og friluftsliv, og samtidig være sosial med venner og familie, trene litt og spise sunt?! Det er ikke mange fritimene igjen i løpet av en uke i livet mitt for tiden, og strengt tatt burde jeg faktisk bruke de få ekstra timene til å studere mer.

Jeg går rundt med en kronisk dårlig samvittighet, og den tynger meg veldig ned. Og dessto nærmere eksamensperioden jeg kommer, dessto tyngre veier samvittigheten. Jeg burde alltid lese litt mer. Burde alltid gjøre litt flere oppgaver. Burde alltid gi det lille ekstra. Den dårlige samvittigheten min bærer preg av at jeg alltid ønsker å gi gode resultater av jobben jeg gjør, enten det er på studiet eller på jobben i bokhandelen. Jeg er klar over at man ikke kan være 100% til enhver tid, men det er jo så gøy å jobbe for toppen! Dette gjør meg veldig ambivalent (på den ene siden tenker jeg: "jeg skal bli best!" og på den andre siden tenker jeg "fuck it"), og den ambivalensen skaper ofte følelsen av å bli dratt i to retninger.

Og det er derfor jeg må på tur. Når jeg er på tur, så har jeg ikke den tyngende følelsen av ambivalens eller dårlig samvittighet. Fordi ute i skogen så føler jeg ikke noe ønske om å prestere. Det er en innvendig følelse av stillhet når jeg er på tur. Ikke nødvendigvis at jeg "kobler helt av", som alle andre snakker om, det er ikke mer ro i kroppen min nødvendigvis. Men "hvor kan jeg prestere"-radaren min skrus av. Og det er så deilig! Det er litt samme følelse som når man har laget mat kjempelenge og skrur av kjøkkenviften - den stillheten er det som fyller hodet mitt på tur. Jeg er fremdeles interessert i å sjekke instagram og facebook, så tro ikke at jeg kobler helt av (en gang hadde jeg med meg macen ut på telttur for å se på Greys Anatomy på kvelden i soveposen. Best idea ever!). Jeg er ikke noe fan av å "koble helt av" - jeg tror ikke det nødvendigvis er så bra i lengden for meg. Jeg liker å oversikt og er dødsnysgjerrig av natur.

De to siste årene har jeg funnet ut at jeg elsker å prestere. Men jeg elsker også å ikke gjøre det - og jeg tror det er dynamikken mellom de to tilstandene som gjør at jeg balanserer på en hårfin balansegang i hverdagen. Jeg kjenner på kroppen når jeg må ut i skogen - og tro meg; jeg kjenner når jeg har hatt for lenge ferie. Jeg elsker å jobbe. Jeg elsker å lære nye ting.

Men aller mest elsker jeg nok selve vekslingen mellom disse to "tankesettene". Jeg liker å skru av kjøkkenviften, men gud så godt det føles å skru den på også!

Nå er det tre uker igjen til eksamen i organisasjonsatferd og ledelse, så kommer statistikk, matematikk og finans-eksamen som perler på en snor utover mai og juni. Nå har jeg endelig kommet dit hvor jeg gleder meg til å bevise det jeg har lært meg dette semesteret. Og så gleder jeg meg masse til å slappe av når jeg har gjort jobben.

Bring it on, eksamensperiode!



 

Gratulerer med kvinnedagen!



 

Det snør ikke skispor. Skisporene i marka kommer ikke automatisk. Det er noen som har stått opp tidligere enn deg og kjørt opp løypa for at du skal kunne gå på ski. Stiene, skiltene og sikringen på toppturene du går på i fjellet er laget og satt opp av de som har vært der før deg. Hyttene du sover i etter turene dine er bygget av de som har vært på tur da du var hjemme.

 

Jeg vet at den løypa jeg er så privilegert å få gå i nå, ikke har dukket opp av seg selv. Jeg vet at min stemmerett, min selvbestemte rett til abort og min rett til utdanning heller ikke har kommet automatisk. Jeg vet at mulighetene mine i arbeidslivet ikke er en selvfølge.

Det at jeg kan velge hvem jeg vil gifte meg med (eller velge å ikke gifte meg i det hele tatt!) har heller ikke skjedd automatisk. Jeg vet at det å få lik lønn for likt arbeid ikke er en selvfølge. Jeg vet hvordan det er å bli seksuelt trakassert eller diskriminert. Jeg vet. Jeg vet.

 

Flotte kvinner, og menn, har kjørt opp løypa før meg. Jeg vet at det er viktig at vi fortsetter å gå opp stien, sette opp skilt og sikre toppturene slik at alle som kommer etter oss får det enda tryggere. Jeg vet at vi må holde hytta vi sover i ved like, for vi er avhengig av den når det stormer som verst.

 

Jeg er feminist. Jeg er takknemlig. Jeg er stolt. Jeg vet hvor langt vi har gått. Jeg vet at vi fortsatt har en lang vei igjen.

 

Jeg er villig til å gå de siste milene. Og jeg håper virkelig du vil være med.

 

Gratulerer med dagen.



 

Gjendesheim og tiden fremover





Fire dager på fjellet gikk altfor fort! Jeg var superheldig som fikk være turleder sammen med to andre karer, og med åtte deltakere fra 12 til 16 år i regi av DNT Ung Oslo og omegn i starten av vinterferien. Det var dessverre ikke noe snø i fjellet, så skiturene jeg hadde forestilt meg ble skrinlagt ganske raskt. Det er helt forferdelig å gå gjennom lyng i fjellet i februar... Men vi fikk laget en ganske syk akebakke til slutt, vi har drukket tosifret antall kaffekopper og ledd gjennom dagene i strålende påskevær. Det var akkurat det jeg trengte - å reise litt bort fra studiet og jobben og livet i Oslo.

Etter at jeg kom hjem for litt over en uke siden har jeg innsett at jeg må virkelig sette inn støtet på skolen nå. Hvis jeg skal opprettholde de gode karakterene mine er jeg avhengig av å prioritere mesteparten av tiden min til å jobbe med fagene, og det er det jeg har gjort nå i en ukes tid. Så fremover blir det litt mindre tur - men jeg skal bli flinkere til å prioritere småturene. I morgen skal jeg gå en deilig og lang tur rundt i veien her på Jar og Stabekk. Jeg får se hvor mye leggen min tåler - for benhinnebetennelse er visst ikke noe man skal kødde så mye med.

Det er helt utrolig å tenke på at vi allerede er i mars måned. Januar og februar har vært utrolig flotte turmåneder og jeg føler meg veldig privilegert som har fått bli kjent med så mye bra folk og opplevd mange flotte friluftslivanledninger. Jeg velger å nedprioritere turlivet i mars - for så å komme eksepsjonelt sterkere tilbake i april og juni. Mai er den store eksamensmåneden så jeg forventer absolutt ingen verdens ting av meg selv når vi kommer så langt frem i tid.

På søndag skal jeg på jobb og gjøre klar butikken til en kjempestor kampanje som starter på mandag. Mammut-salg er skikkelig utfordrende og krevende, så jeg gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang. Men i morgen har jeg fri, og jeg skal gjøre minst mulig hele dagen. Det har jeg nok veldig godt av etter en lang studieuke!  Det er viktig å slappe av også, nemlig.

 

Turglede og erfaringsprat


 

Fra jeg var veldig liten tok pappa med meg og søsteren min på tur. Å sove i telt, lavvo og under åpen himmel har vært like naturlig for oss som å ligge i sengen på hytta, og vi har blitt tvunget med på ski selv de dagene vi virkelig ikke ville. I dag er jeg overlykkelig for akkurat det. Nå har jeg blitt 25 år, og kan se tilbake på alle de turene som en fantastisk kunnskap å ha i ryggsekken.

Friluftslivet har altså alltid vært en del av meg, men fra jeg var 13 til 23 lå alt dette i dvale. Slutten av tenårene og starten av tyveårene var mildt sagt turbulente og jeg tok mange dumme valg. Som å begynne å røyke for eksempel, og drikke meg full når ting ikke gikk så bra. Så, i 2014 da jeg var 23, sluttet jeg å røyke. Da meldte turbehovet seg igjen, og jeg prøvde å dra med folk på tur. Det var ikke alltid så lett å få til. Etter at det ble slutt mellom meg og eksen i januar 2016 dro jeg på tur alene. Jeg ble så lei av å vente på folk som skulle finne det for godt til å bli med meg når det passet de. Så i mars 2016 dro jeg på min første overnattingstur i marka på egen hånd. Siden fikk jeg lurt Vegard med på tur, og så har det kommet til nye turvenner i etterkant. Både Nathalie og Svanhild har blitt med på tur - og det setter jeg veldig stor pris på. Helt nye venner har jeg også fått - for Emilie har jeg møtt via instagram!


 

På denne tiden i fjor følte jeg meg som en nybegynner, en skikkelig idiot på tur. Men jeg kjente fort at mye av den lærdommen pappa ga meg i barndommen sitter i ryggmargen. Hvordan man skal kle på seg om vinteren. Hva man trenger i sekken. Hva man ikke trenger. Hva gjør man om man fryser på rumpa? Sakte men sikkert kjente jeg at erfaringene ballet på seg, og nå føler jeg meg helt trygg i skogen, sommer som vinter. Jeg vet hva jeg skal gjøre i de aller fleste situasjoner. Enten jeg er alene eller har med meg turfølge.

Å drive med friluftsliv blir en lang rekke med prøving og feiling (pluss en del suksesser da). Selv om jeg har fått med meg mye fra barndommen, lærer jeg noe nytt for hver eneste tur jeg er på, og det er samme om den er kort eller lang. Hvordan setter man egentlig opp et telt når det er fem cm snø, og bakken er bunnfrossen? Hvordan dytter du teltplugger ned i beinhard jord?! Dette lærte jeg for to uker siden. Den eneste måten å bli erfaren på er å fortsette å lære og fortsette å dra på tur. Hvis du holder ut all prøvingen og feilingen får du til slutt fantastiske opplevelser i marka. Du lærer deg å like å sove på bakken. Du lærer deg å elske lukten av bål på klærne. Du lærer deg utrolig fort hvor mye tøy du trenger å ha på deg når du sitter stille ute på vinteren.

Turgleden min ligger i godfølelsen. I snøen under skiene mine, i hundesnuten som vekker meg på morgenen i teltet. Turgleden ligger i planleggingen i forkant og lufting av utstyret i etterkant. Å drikke kaffe foran bålet og å hilse på andre turgåere som går forbi. Turgleden ligger i å komme hjem til en varm dusj, og til å glede seg til å dra ut igjen.

Jeg føler meg virkelig ikke utlært, og idiot-følelsen kommer snikende av og til. Jeg vet at mange ser på meg som veldig erfaren, men jeg vil si at jeg har mine begrensninger jeg også. Det aller viktigste på tur er å være ydmyk mot de som har mer erfaring enn seg selv, ta med nok og godt utstyr (men ikke for mye igjen da, husk at du må bære alt sammen) og ikke minst: ta med hodet ditt på turen. Ta med hjernen din, og bruk den godt. Ikke ta unødige sjanser eller lek bajas. Ha respekt for naturen og ta med søppelet ditt etter deg. Vi er så bortskjemt i dette landet, med all den flotte naturen som ligger ubrukt og klare for at vi skal boltre oss i den. Det er vårt ansvar å holde den ryddig og klar til neste mann.



Det aller viktigste for å komme seg på tur er å kjenne på ønsket om å dra på tur. Alt annet kan man lære seg fra internett, gode venner eller erfarne pappaer. Men ønsket om å dra på tur må ligge i bunn. Har du den allerede, er du snart på tur!

Små turer er også store

Livet som student er ikke bare klam kaffe og dårlig rygg på lesesalen. På mandager har jeg forelesning fra klokken to, og Emilie har fri. Så mandag morgen gjorde vi det her:


 

Med litt planlegging og innsatsvilje (det er nemlig en av oss som ikke er så glad i å stå opp tidlig....) så kommer man seg helt fint ut på ski på morgenen hvis man ikke har planer før etter tolv. Vi gikk 15 km og var tilbake på parkeringsplassen litt før halv ett. Vi planla turen på forhånd så vi visste hvor vi skulle gå, når vi skulle møtes og når vi måtte tilbake (siden jeg må i forelesning). Det er litt ekstra stress en mandagsmorgen, men du får en helt fantastisk premie når du står på et vann og spiser kvikk lunsj og nyter solen som varmer deg i ryggen. Det blir så verdt den smerten det er å stå opp tidligere enn du trenger på en mandag. Trikset er å legge alt klart søndag kveld slik at når vekkerklokken ringer er det bare å hoppe i tøyet og ta med skiene ut. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er enklere å komme seg på tur når man har en turkamerat eller tre også.

Nå er det en ny helg og vinterferie her på østlandet, så det er ingen grunn til å sitte inne. Selv skal jeg til Jotunheimen og være turleder for turistforeningen fra lørdag til onsdag. Det vil si at jeg skal grave snøhuler, gå på ski og tur i fjellet og spise uhorvelige mengder med mat i fire dager til ende. Noen som sa luksusliv?!
 

Drømmehelg i skogen

Jeg har virkelig hatt en helt fantastisk helg! Den ble brukt i skogen, nærmere bestemt på Ringkollen, sammen med Emilie og hennes to hunder Storm og Bris.



Å stå på ski i puddersnø under snøtunge grantrær med en lykkelig trekkhund foran meg ga virkelig mersmak - og jeg har virkelig fått kjenne på friluftsgleden i helgen. En langsom kopp med kaffe ved bålet og kanelbollepinnebrød til dessert gjorde at jeg virkelig har forstått hvorfor jeg elsker friluftslivet.

 

Ja, det er skikkelig kjipt å stå opp fra den varme soveposen på kvelden for å tisse ute i skogen med rumpa bar i minusgrader. Ja, du får vondt i ryggen av å sitte foran bålet i mange timer (men slapp av... Du knekker opp ryggen og får vondt andre steder når du sover på bakken!). Ja, det er litt tungvint å kle på seg inne i teltet. Men fy faen for en følelse det er når du får våkne og det første du ser er fem cm nysnø, og når du har trukket på deg skalljakken er du plutselig utendørs. Fy søren for en god lukt som kommer fra bålet når du har fått fyr på det på morgenen, og den lyden som kommer fra kaffekjelen når vannet koker er den fineste lyden på jord. Følelsen når du spiller yatzy i teltet etter at bålet har sluknet og solen har gått ned, og den gode varme følelsen du får når hunden smyger seg inntil soveposen din på natten.

Ja, da er det å sitte på huk med rumpa bar vinterstid i Norge virkelig verdt det.

 

Sjekk ut Emilie på instagram. Hun heter @ingenkake. Det er også hun som har tatt det øverste bildet, hvor du ser meg sammen med Storm og Bris på morgenen i teltet.

Et motto man kan leve etter

"Hvis kartet og terrenget ikke stemmer overens, er det alltid terrenget som er korrekt".

Dette stod det i den gamle kartmappen min. Jeg flirte veldig første gang jeg så det, men i etterkant har jeg tenkt meg om. Det virker veldig selvsagt å påpeke at terrenget er det som stemmer, og litt barnslig å måtte skrive det i en kartmappe. Men det stod nå der, og etter jeg hadde flirt fra meg begynte jeg virkelig å forstå at det der er en setning man ikke bør le av.

Det er ikke alltid like lett å navigere med kart, og eventuelt kompass. Hvis du ikke kjenner området du går i er det lett å falle ned i kartets behagelige illustrasjoner og retningslinjer for hvordan terrenget ser ut. Jeg kjenner til det selv - å gå med nesen plantet ned i kartet og stole blindt på det som står der. Jeg vet jeg kan bli flinkere til å løfte blikket og prøve å forstå mer av hvor det er jeg faktisk beveger meg. Nå har det ikke skjedd enda, men på et eller annet tidspunkt vil det skje; at jeg står i et ukjent terreng og kartet sier at jeg skal gå rett frem - mens terrenget skriker "BREMS!".

Når jeg sitter hjemme i den trygge sengen min er det lett å le av denne situasjonen. Men når jeg har vært ute på tur i tre dager, er dødsliten i bena og det eneste jeg vil er å komme frem til teltet og campplassen, ja, da er det ikke alltid at hjernen klarer å trekke inn "BREMS!"-en. Så nå er jeg ferdig med å flire av den kartmappen jeg syntes var superdum, og har tatt lærdommen til meg. Jeg har gjort den til min egen, og bestemt meg for å utnytte kunnskapen til det fulle. For dette er mitt nye livsmotto.

"Hvis kartet og terrenget ikke stemmer overens, er det alltid terrenget som er korrekt."

Jeg er fornøyd. Og hvis dette ikke går sånn som det burde, så er det fint å vite at Emilie sitt motto er "Hvis det ikke går bra, så går det over".

Så, ja. Da tror jeg vi er klare for å dra på telttur i morgen tidlig. Jeg lover å følge opp med bilder når jeg kommer hjem på søndag. Håper du får en god turhelg!




Her fra turen vår til Østernvann tidligere denne uken.
 

Lader opp til ny turhelg!

Det er en fantastisk følelse å være inne i leiligheten og pakke til helgens telttur mens snøen daler ned ute! Jeg blir ikke overrasket om huseieren min syns jeg er en smule gæern, for jeg kom med et gledeshyl da jeg så at det endelig var blitt hvitt ute!

På søndag er det den store Kom-deg-ut-dagen, som Turistforeningen arrangerer årlig. Målet er å få flere flotte folk ut i den fantastiske naturen vi er bortskjemt med her i landet. Det arrangerer barnevennlige aktiviteter på Sognsvann, i Verdensparken på Furuset og ved Eiksetra fra klokken 12, så hvis du vil være med er det bare å dukke opp. Dette er helt gratis, og man trenger ikke å ha noen særlig turerfaringer fra før av. Ta på deg varme klær og spis en god frokost før du drar så er du klar.

I anledning nasjonal turdag skal Emilie og jeg på telttur. Planen vår er å kjøre til Ringkollen og gå litt innover i marka og finne oss en brukbar teltplass. Jeg har aldri vært på den siden av marka før, så jeg er spent! Jeg gleder meg veldig til å sitte rundt bålet og drikke kakao, skravle og spise masse digg mat. 2017 skal jo bli et bedre turår enn 2016 - og da føles det godt å starte februar med en telttur med nye venner. Jeg satte meg målet å ha 25 netter i telt dette året, så hva venter jeg på?


Bålplassen vår fra en overnattingstur i høst. En helt fantastisk kveldshimmel gjorde virkelig turen komplett.

 

Takk for meg, Sakrisøy rorbuer


Utsikt mot Olstind og Sakrisøy, sett fra Olenilsøy


Nå er jeg tilbake i Oslo og hverdagen har innhentet meg. Det er deilig å komme inn i gode rutiner igjen, og jeg kjenner at ferieuken min gjorde meg godt. En av mine svake sider er at jeg er veldig dårlig på å ta fri, så det er nødvendig for meg å reise vekk og la alt ligge igjen i Oslo når jeg først klarer å sette hverdagen på pause. Da er det fint å ha mange gode venner i Nord-Norge som tar meg i mot med åpne armer. Jeg har hatt en fantastisk uke på Sakrisøy Rorbuer, og restaurant Underhuset har levert så til de grader. Utrolige mengder fisk og hval har blitt fortært. Jeg er kjempetakknemlig for at vennene mine stiller opp for meg og har gjort denne turen mulig! Uten Michael og Mina hadde ikke Lofoten blitt det samme. Jeg gleder meg enormt til å komme tilbake når opplevelsessenteret sammen med blant annet Reine Adventure, Lars og Therese Larsen Aqua Lofoten Coast Adventures og Kari Schibevaag Schibevaag Adventures åpner. Det kommer til å bli fantastisk!

Livet i Oslo er rutinepreget(og jeg liker det!). Ringeklokken ringer tidlig hver morgen for å fortelle meg at jeg må lese pensum i tre-fire timer før jeg skal på jobb eller i forelesning. I en hverdag med fulltidstudie og deltidsjobb er det ikke alltid like lett å komme seg like mye ut på tur som jeg ønsker - men jeg har sagt til meg selv at jeg skal gjøre så godt jeg kan. Jeg starter med å gå til søsteren min i all snøen som har falt i dag!

Tur til Skjelfjorden


Fy faen, Lofoten. I dag leverte du bare så jævlig bra. Jeg har ikke ord.

Reine, Sakrisøy og Hamnøy i vinterdrakt



Det er gråe og tunge dager i Lofoten. Det har vært vindstille i et par dager, og det gjør at skydekket ikke rikker seg en meter. Det har ført til tunge snøfall og regnbyger, så slapsen flyter i veiene. Det er også stor snøskredfare, så noen større turer er det ikke mulighet for. For å bøte på skaden har jeg hatt flere dager med mye sosialt sprell, kjempedeilig mat og sene kvelder. I tillegg har jeg fortært en hel bok. En liten tur har jeg klart å gjennomføre, og det resulterte i så våte sko at jeg surklet hjemover i går. Det var definitivt verdt det!

Soloppgangen er på vei nå. Det er ikke mørketid her nå, men dagslyset er ikke overflødig. Ordentlig lyst er det klokken ti, og klokken fire er det mørkt igjen. I timene før soloppgange og solnedgang er det en magisk stemning - en slags blåfarge jeg aldri har sett før. Det er ganske spesielt å ligge i sengen, høre vannet skvulpe under rorbua, og se ut av vinduet at det gryr til en ny dag - med en kaffekopp i hånden. Det er akkurat en sånn ferie jeg trengte! 

I dag skal skylaget sprekke opp og gi oss en periode med sol. Forhåpentligvis holder skylaget seg borte hele kvelden og natten, for jeg vil se nordlyset. Jeg har sett det tidligere på fjellet, og hjemme i Oslo ved et par anledninger, men ikke på samme måte som det finnes her. Jeg håper på det beste. I mellomtiden setter jeg meg ved vinduet.

Lofoten 2015 & 2016

Nord-Norge har forandret livet mitt. Dette er et innlegg som forklarer hvorfor.
















 

 

 


 

SAKRISØY

Hallo fra Lofoten!


Bildet er fra Reine, med utsikt mot Olstinden (som gjemmer seg bak snøen).

Dette er tredje gangen jeg besøker Lofoten, men det er første gangen jeg er her på vinterstid. Lofoten i vinterdrakt er enda vakrere enn jeg klarte å forestille meg. Det har snødd uten stans hele dagen, og det har vært fullstendig vindstille og nesten speilblankt hav. Det er så utrolig vakkert at jeg har lyst til å grine. Jeg så en fyr som padlet kajakk tidligere i dag, og jeg trodde jeg skulle revne av misunnelse.

Nå har jeg nettopp spist en fantastisk hvalmiddag på restaurant Underhuset (som ligger på Sakrisøy, der hvor jeg bor mens jeg er her). Etterpå skal vi en tur til Reine og drikke litt øl. Det er jo lørdag, tross alt!

Dødsangst og flyskrekk - alt på en gang.




I går hadde jeg en dødsangst jeg aldri noen sinne har kjent på før. Jeg har levd i mange år med angst, en indre angst som ofte dukker opp på grunn av stress eller mangel på fritid. Den angsten plager meg ikke lenger - den bruker jeg som regel som en slags kompasskurs. Jeg har lært å leve med den, og bruke den til noe positivt. Men angsten jeg kjente på i går var noe helt annet.

Jeg har flyskrekk. Jeg har null kontroll når jeg flyr, og det er virkelig det verste jeg vet. Jeg har vært redd for å fly i mange år, men allikevel holdt det nogenlunde under kontroll. Jeg nekter å bli en person som lar være å reise fordi flyturen er skremmende.

Derfor var jeg veldig stolt av meg selv da jeg i sted satte meg i Widerøe-flyet som skulle ta meg fra Bodø til Leknes i Lofoten. Det er en tur på ca 25 minutter, så en kort tur opp og ned. Allikevel var jeg mer nervøs enn jeg noensinne har vært før en flytur. Fordi jeg hadde nemlig en katastrofal flytur fra Oslo til Bodø i går. Det startet allerede på Gardermoen på formiddagen. Vi boardet flyet som normalt, men da de startet motoren kom det en stram lukt i hele kabinen. For meg startet angsten allerede da - og jeg spurte flyvertinnen om noe var galt. Hun svarte at dette skjer en gang i blant. Vi endte opp med å bytte fly, og ble derfor en time forsinket. Da vi endelig kom oss opp i luften hadde jeg klart å roe meg ned, og nøt flyturen nordover. So far, so good. Plutselig kom det veldig mye turbulens, og det har jeg ikke opplevd i så stor grad før. Tilbake til hjertebank, kaldsvette og panikk. Hver eneste lyd og bevegelse fra flyet gir meg panikk. Det eneste jeg ville var å komme frem.

Det viste seg midlertidig at den turbulensen jeg opplevde i marsjhøyden var absolutt ingenting i forhold til hva jeg skulle oppleve de siste fem minuttene før landing. Det var nemlig storm i Bodø da vi startet landingen. Jeg ble regelrett kastet rundt i setet mitt, og det blinket i alle lys. Jeg kjente vinden ta tak i flyet, og jeg kjente pilotene som prøvde å få det på plass igjen. Nå gikk jeg inn i panikken - og det med alt jeg hadde. De to jeg satt ved siden av (vilt fremmede mennesker) tilbød seg en hånd å holde i, samtidig som de snakket med meg. Jeg så døden i hvitøyet, så jeg husker ikke hva vi snakket om. Det føltes ut som jeg satt i en simulator og ble dratt i fem retninger samtidig. De minuttene før landing er det lengste i hele mitt liv, og absolutt alle alarmklokker i hele kroppen min ringte på en gang.

Den ene tingen jeg husker spesielt godt fra det siste minuttet før flyets hjul traff bakken var nordlendingen bak meg som sa (på den bredeste dialekten jeg noensinne har hørt!) "jeg har flydd mye i mitt liv, og jeg har opplevd turbulens og rufsevær før. Men dette er faen meg det verste jeg har vært med på!!!"

Da vi endelig kom oss ned på bakken var jeg så full av adrenalin at jeg så vidt klarte å reise meg. Jeg stirret tomt i seteryggen foran meg mens alle de andre forlot flyet.

Da jeg kom inn på Bodø Lufthavn sprakk det fullstendig for meg. Blant hundrevis av fremmede gråt jeg meg tom for tårer og visste at turen enda ikke var over. For det var fremdeles en flytur igjen, og det var med Widerøe. Den flyturen ble, heldigvis for meg, kansellert på grunn av uværet.

Jeg ble booket om på et nytt fly som skulle gå tre timer senere, og jeg tenkte at tre timer er lenge nok å roe seg ned på. Men da jeg kom tilbake på flyplassen kjente jeg angsten velte opp i meg igjen, og da jeg satt ved gaten var jeg tilbake i panikk. Gleden var derfor stor da jeg fikk beskjed at også dette flyet ble kansellert, og at Widerøe ikke ville fly før dagen etter. Jeg fikk sjekke inn på hotell. Jeg fikk vente til dagen etterpå. Jeg var overlykkelig.

Da jeg våknet i dag tidlig hadde vinden løyet betraktelig, og da jeg kom til Bodø Lufthavn (for tredje gang på 24 timer) følte jeg meg faktisk helt ok (etter forholdene). Det var mye bedre vær, og jeg hadde sovet overraskende godt. Jeg tok mot til meg og gikk rett bort til Widerøes serviceskranke og fortalte en utrolig hyggelig og imøtekommende mann hva jeg hadde opplevd dagen før, at jeg hadde flyskrekk og at jeg ikke visste om jeg kom til å klare og  boarde flyet i dag. Jeg ble umiddelbart tatt under hans vinger(pun intended). Han tok seg av kofferten min, ringte kollegaene sine og fortalte saken, og sendte meg til sikkerhetskontrollen. Jeg kom frem til gaten og satte meg ned. En lang historie kort: flyet ble en time forsinket, og panikken veltet opp i meg igjen. Tårene presset på, og halsen knøt seg sammen. Nytt tidspunkt for avgang: 12.00. Klokken er nå 11.45. Jeg hadde ventet siden 10.30.

Jeg stod ved skranken ved gaten, og helt ut av det blå er det en mann som spør "Er det du som er Thea?". Jeg fikk komme om bord i flyet før de andre og hadde et par minutter på meg til å se meg rundt og bli kjent med kabinen. Flyvertinnen fortalte litt om hva som kom til å vente meg (jeg har aldri flydd Widerøe før, så jeg er ikke vant med propellfly eller fly på den størrelsen). Jeg følte meg virkelig i trygge hender, og klarte derfor å boarde det flyet jeg halvannen time tidligere ville ha nektet å gå om bord i. Flyturen gikk over all forventning. Det var så å si ingen bevegelse i flyet og med en flyvertinne som var obs på meg hadde jeg en kjempefin første opplevelse med Widerøe.

Jeg er fremdeles redd for å fly. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli helt kvitt den opplevelsen jeg hadde i går. Men nå har jeg endelig kommet meg frem til mitt fantastiske Lofoten - et sted jeg falt pladask for i 2015, da jeg var her for første gang. Og jeg vet ikke om jeg skal si at det var verdt all panikken i går. Men jeg kan i det minste forsøke å legge det bak meg, og nyte de fem dagene jeg skal ha i fantastiske omgivelser med gode venner.

Det skal mer enn en storm til før jeg ikke drar nordover.

N O R D


Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får
rødere kinn.
Finn den ulendte stien.
Hold den.
Den er kortest.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.


Gå mot vinden.
Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Rolf Jacobsen

Årets første skitur = check



Vegard og jeg tok skibussen til Brovoll i Lunner i dag for å jakte skispor. Det var utrolig deilig å starte skisesongen, men synd at den lar vente på seg i Oslo-marka. Jeg lengter sånn etter vinteren at det nesten gjør vondt! For å bøte på skaden ga skogen meg elleve minusgrader i løypa, så jeg har vel egentlig fått minusgradkvoten min for et par dager fremover uansett...

Denne uken har fløyet avgårde i et eneste stort kaos. Semesterstart har krevd oppmerksomheten min, og etter en jobbhelg i tillegg følte jeg på å komme meg ut på tur igjen. Fy søren så rastløs jeg blir av å sitte inne eller traske rundt på jobb i en ukes tid. Nå er det heldigvis bare fire dager igjen til jeg drar til Lofoten, så de neste dagene skal jeg være effektiv student slik at jeg kan ta ferie med gooood samvittighet. (PS: vennligst ikke kommenter at jeg tar ferie to uker ut i semesteret).

Fremover skal jeg komme med litt mer planer og tanker om hvordan Steigenturen min blir, som jo er grunnlaget for at jeg har tatt opp bloggingen min igjen. Men det må bli en annen dag; for nå må jeg nemlig sove.

S T E I G E N

Turåret 2017 startet på Grefsenkollen i Oslo med tre minusgrader og strålende solskinn i dag, 2. januar. De to siste månedene har jeg sittet med nesen i pensumbøkene, men nå var eksamen, og den hektiske juleuken, endelig ferdig - og da var det bare én ting å gjøre: å stikke til skogs. Jeg kjenner i kroppen min at det var akkurat det jeg trengte for å få hodet på rett kjøl!

21. juli 2017 setter jeg meg nemlig på et fly til Bodø. Da denne "Monsen på villspor"-episoden gikk på NRK i 2014 falt jeg nådeløst og hodestups pladask for vakre Steigen i Nordland. I sommer skal jeg endelig få oppfylt drømmen min: å gå til fots i et fantastisk landskap som virkelig tar pusten fra meg. Flyet går fredag morgen og jeg har ingen returbillett. Det blir meg, teltet, primusen og soveposen min.

Dette blir mitt aller første lange friluftsliveventyr. Og jeg skal gjennomføre det hele mer eller mindre alene.

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits